Triangle Strategy – Anmeldelse

Jeg har alltid hatt en fascinasjon på en del av blant annet Square Enix sine artwork stil i sine spill, kan vel kanskje si det mer rettet mot asiatisk anime/manga stil hvis jeg ikke er helt på jordet nå? Uansett, det artstilen har alltid fascinert meg, og jeg har for det meste likt de fleste turbaserte strategispill, så Triangle Strategy burde falle godt i mine hender. Men dessverre så beviste det heller at det er ikke alltid slike spill passer for alle.

Navn: Triangle Strategy
Utvikler: Artdink
Utgiver: Square Enix
Lansert: 04.04.2022
Tilgjengelig på: Nintendo Switch
Omtalt på: Nintendo Switch
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Historien finner sted i Norzelias rike, som er delt inn i tre riker – som en slags trekant. I nord styrer Aesfrost jernet; i øst kontrollerer Hyzante saltet; og i vest reduserer Glenbrook handelen mellom rikene. Etter en lang og blodig krig kalt Saltiron-krigen, oppnådde rikene endelig fred, men mange år senere øker spenningen, og landet befinner seg igjen i uro.

Spillerne tar på seg rollen som Serenoa, en ung herre som blir revet med i et storslått eventyr av politikk og kamp, ​​og handlinger og avgjørelser vil avgjøre skjebnen til hele Norzelia. Når det gjelder historie, er det egentlig ikke så ille – med en ganske solid mengde intriger og noen mørke, Game of Thrones tvister – men det er et avgjørende problem: det er ALT for mye av det.

Jeg har prøvd å holde beskrivelsen av handlingen så kort som overhodet mulig, fordi du blir bombardert med så mye informasjon om hus og fraksjoner, “Lords” og damer, og den komplekse politikken med salt-toll og jernhandel; at forsøk på å beskrive de tidlige plott punktene som satte spillet i gang ville ha krevd minst fem avsnitt. Eller kanskje ikke, for jeg skal ærlig innrømme at jeg husker ikke stort mye av historien og dialogene, for stemmeskuespillet er så monotont og tørt fremstilt at jeg fant meg selv opptil flere ganger å duppe av i sofaen eller der jeg satt og spilte mens jeg gjerne holdt inne “skip” knappen. Det hjelper ikke så mye når replikkene i spillet er blitt skrevet på 1500-tallet engelsk talemåte, og ikke på en bra en måte.

Selv om historien for min del fort ble uinteressant og ufattelig vanskelig å følge med på, så er spillet i seg selv visuelt vakkert. Spillet er bygd opp rundt det vi kaller HD-2D stil, som vil si at det er en miks av 3D bakgrunner og pikselkunst, og utviklerne har virkelig klart å lage en verden som virkelig klarer å utnytte fordelene visuelt med dette.

Det er som nevnt ekstremt mye dialog i dette spillet kontra gameplay i seg selv, eller kampfaser som jeg kan kalle det. I hvertfall som jeg følte det, men heldigvis så var kampsystemet i denne fasen av spillet et av høydepunktene i spillet. Kampfasen er strukturert rundt hastighetsstatistikk på lik linje som rollespill, som vil si at kampen ikke foregår på tur mellom angrep og forsvar som “vanlig” turbaserte strategispill. Kampfasen inneholder også kombinering av elementære magiske inngrep som for eksempel; brannangrep kan ødelegge/smelte is for å lage vanndammer, som deretter kan generere lyn, eller hvordan vinden i seg selv kan spre ilden. Så det er litt andre faktorer å tenke på når man er i kamp, noe jeg likte veldig godt.

Dette er også da et rollespill hvor dine karakterer levler opp blant annet, som også vil si at hovedoppdrag har sine “anbefalte” levler du burde være på hvis du skal spille oppdraget. Noe som forsåvidt er greit, hadde det bare ikke vært for at sidehistorier, eller “sidequests” faktisk forsvinner helt hvis du ikke velger å spille de med engang! Ja, du blir advart om dette på forhånd, men at dette faktisk er en av de eneste mulighetene til å kunne levle opp ved siden av hovedoppdragene så burde det vært en mulighet å kunne spille de i etterkant for å kunne bygge opp sine karakterer mener nå jeg.

Skal helt ærlig si at at jeg slet veldig mye med å bli ferdig med denne anmeldelse, det tok meg lang tid å komme meg nok gjennom spillet til at jeg følte at jeg kunne gi den en rettferdig score, og det tok meg også litt tid til å få skrevet mine tanker rundt spillet ned, da jeg rett og slett fikk skrivesperre opptil flere ganger. Det er sjelden jeg får det, selv med spill som ikke helt passet meg, som regel så pleier jeg å klare å skrive enda mer og fortere på de spillene jeg misliker enn de jeg faktisk elsker. Men dette tilfellet ble faktisk en utfordring for min del, så det er tydelig at slike spill som dette ikke passer for alle, og Triangle Strategy passer nok best for de som er særskilt interessert i sjangeren og er ekstremt glad i for eksempel visuelle noveller. Jeg kan tildels forstå hvorfor mange elsker dette spillet, men det var rett og slett for mye særegenhet som ikke passet for meg til at jeg klarte å nyte spillet slik som det fortjener.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.