Werewolf: The Apocalypse – Earthblood – Anmeldelse

Hadde dette spillet blitt lansert i slutten av levetiden til PlayStation 2 eller starten av PlayStation 3 tiden, så ville kanskje dette spillet fått en helt annen mottakelse fra meg enn det gjør nå. En liten advarsel, det kan ha vært for mye sølv involvert for disse varulvene under utviklingen av dette spillet.

Navn: Werewolf: The Apocalypse – Earthblood
Utvikler: Cyanide Studios
Utgiver: Nacon
Lansert: 04.02.2021
Tilgjengelig på: PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X/S
Omtalt på: PlayStation 5
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Når stemmeskuespillet i videoen ovenfor er hundre ganger så bedre enn det vi får servert i selve spillet, ja da vet man hva man begir seg ut på med en gang. Det er alltid trist når du ser et videospill savner så mange muligheter når du enkelt kan se hvordan det kan være bra. Da jeg fikk Werewolf The Apocalypse Earthblood anmelder koden, forventet jeg en god historiefortelling, da det er et av nøkkelfunksjonene for Cyanide Studio i de fleste av deres historiedrevne titler, men denne gangen tok jeg feil. Earthblood har massevis av potensial i alle viktige aspekter fra spill til historie, men det gir deg en fullstendig følelse av ‘meh’ i de fleste øyeblikk.

Basert på White Wolf Publishings berømte World of Darkness-brettspill sere (den samme serien som gir oss Vampire: The Masquerade), forteller Werewolf: The Apocalypse – Earthblood historien om veteranen Garou Cahal, tvunget til selv-eksil etter at hans raseri tar over han, noe som resulterte i en ødeleggende tragedie for gruppen hans (eller “Caern”). Cahal jobber som leiesoldat, og blir tvunget til å returnere til sine allierte i Tarkers Mill etter at den kvelende tilstedeværelsen til Endron vokser, (noe jeg vil anta er den onde bedriften, noe vanskligheter å få med seg historien her…) noe som resulterer i at flere venner og allierte dør. På forespørsel fra sin bror og flokkens leder Rodko, hans fremmede datter Aedrena, og gruppens Guardian Spirit, Yfer, vender Cahal tilbake til stammen i en gjør-eller-dø-innsats for å tvinge både Endron og The Wyrm fra sitt land. Det er ihvertfall slik historien lyder, helt ærlig så klarte jeg ikke helt å få med meg hva som foregikk av historie eller rett og slett hva handlingen gikk ut på i utgangspunktet. Manuset, replikker, stemmeskuespill, måten historien blir fortalt og ikke minst uengasjerende animasjons sekvenser har alle en ting til felles, det er ikke godt nok gjennomført. Det kan fort virke som at forslagstavla på hva de skal gjøre i spillet faktisk har blitt til spillet med en masse ideer som ikke gir noen mening ei heller har gått igjennom kvalitets sjekker.

Og dette er bare starten av anmeldelsen hvor jeg kun har nevnt historien. Det grafiske her er katastrofalt kontra dagens standard. Er som jeg nevnte i introduksjonen, hadde dette spillet kommet ut i slutten av levetiden til PlayStation 2 starten av PlayStation 3 så hadde dette vært et helt ok spill. Det er mye vi kan tolerere når det kommer til grafikk så lenge gameplayet i seg selv er bra, men det er ikke bra det heller. Nå skal jeg ikke være hundre prosent negativ her, for det er kampsystemet her som er det beste med spillet. Det er to forskjellige måter å kunne fullføre en level på, enten med sniking eller full massakre med blodige varulv klør som skraper seg igjennom alt som er av metall. Sistnevnte er det som fungerer bra i spillet, det er ikke perfekt og har sine feil det også, men det fungerer. Det som ikke fungerer er sniking, morsomste er at absolutt alle fiender er så og si alltid vendt ryggen mot deg og er både døve og blinde, men likevel så kan jeg si at ni av ti ganger så blir du oppdaget uansett av ett eller annet. Så du ender alltid opp med full PMS tilstander i alle rom du går inn i.

Tar vi det et skritt videre, så kan vi se på de to forskjellige ferdighets trærne i spillet. Det er en for kampevner og den andre for snike ferdigheter. Igjen, du har det bedre å oppgradere kampferdighetene dine, ettersom det gir mer interessante nye evner i stedet for skjult. Du vet også at kampevnene vil komme til nytte mer, ettersom du ikke kan kjempe mot sjefer med dine snike-evner. Generelt er kampsystemet nesten feilfritt hvis du ikke tar hensyn til kameraets problemer. Werewolf Apocalypse Earthblood gir deg mange forskjellige evner til å utslette fiendene, og alle er nyttige i riktig tid. Det er mange forskjellige fiendtlige typer i hvert oppdrag, hvorav noen krever at du bruker visse ferdigheter. Jo mer du oppgraderer dine kampevner, jo mer vil du glede deg over kampsystemet. Dette er den delen som får høyest poengsum i Werewolf The Apocalypse Earthblood anmeldelsen min som nevnt.

Det som muligens kan virke litt sløvt av utviklerne som påvirker spill opplevelsen mye, er at det virker som at de har jobbet hardt med kanskje de første 30-40 minuttene av spillet og deretter bare kopiert og limt inn level designs og oppdragstyper for resten av spillet. På grunn av dette så blir ting meget repetitivt, og med uengasjerende historie og ekstremt monotont stemmeskuespill så blir trangen til å avslutte spillet bare høyere og høyere.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.