Utrolig kunst og animasjon kombinert med en gripende historie gjør Arcane til en av årets beste TV-serier.
Forbannelsen over at videospillfilmer og TV-spin-offs er dritt er brutt, og Netflixs Arcane har gitt drapsstøtet.
Det kan overraske deg like mye som det overrasket meg, gitt at League of Legends-universet Arcane befinner seg i er et kaleidoskop av forskjellige fantasy- og sci-fi-innstillinger, der ikoniske ligamestere kan være snikende ninjaer det ene sekundet og globale popsensasjoner det neste . Det er ikke akkurat et slikt sted du forventer å se et gripende politisk drama om to byer på vei til krig. Og Leagues mer-en-livet-mestere virker ikke umiddelbart som den rette jorden for emosjonell karakterutvikling. Men det er delvis det som gjør Arcane så magisk – så vel som dens ekstraordinære, håndmalte estetikk. Det trosser forventningene.
Hvis du ikke er League of Legends-fan – eller selv om du aktivt forakter det – er Arcane fortsatt noe du bør se. Det er ikke tynget av kompliserte lore eller tidslinje-skinn nesten like mye som for eksempel Netflixs The Witcher. Det er fordi Arcane ikke handler om League of Legends sine mestere, men de vanlige folkene de pleide å være. På den måten speiler Arcane mange opprinnelseshistorier om superhelter, som Christopher Nolans Batman Begins. Det er også bedre. Det er episke kampscener, kjemiske mutasjoner og virkelighetsslitende magi, men i motsetning til mange superhelt-filmer, er det også en menneskelighet ved Arcane som gjør det spesielt gripende.
Serien, som er tilgjengelig på Netflix, er delt opp i tre akter, som hver inneholder tre episoder. Den første akten ble sendt 6. november, og resten sendes hver lørdag frem til 20. november. Hvis den første akten er noen indikasjon, kommer Arcane til å bli en helvetes tur.
Familiesaker
Historien følger to søstre, Vi og Powder, som bor i en uttørket ghetto i utkanten av den skinnende og velstående byen Piltover. Som et mekka for vitenskap er Piltover en drøm for både aristokrater og akademikere. Men byen har en mørk underside – bokstavelig talt. På den andre siden av en bred elv ligger Undercity, en kjemisk ødemark full av skurker, omstreifere og Piltovers søppel.
Volden som rutinemessig bryter ut mellom Piltovers haves og Undercitys have-nots er imidlertid ikke bare en bakgrunnssubplott. I den første scenen av episode 1 finner Vi og lillesøsteren likene av foreldrene sine i vraket av et voldelig sammenstøt mellom innbyggere i Undercity og politiet til Piltovers. Det er en dyster scene som setter tonen for de neste episodene.
En ting jeg elsker med Arcane er tempoet. Etter den dystre introen blir vi ført frem noen år mens Vi, Powder og to andre foreldreløse barn sniker seg inn i Piltover for å iscenesette et vågalt rov. Ting går naturligvis galt, og setter i gang en kjedereaksjon som truer med å rive ikke bare Piltover og Undercity i stykker, men Vi og Powders adoptivfamilie.
Ved episode 2 blir Arcane sitt omfang blåst på vidt gap med introduksjonen av Jayce, Viktor og flere andre bemerkelsesverdige ligamestere. Forblindet av idealisme og ambisjoner jobber disse to Piltover-akademikerne for å utnytte magiens kraft gjennom vitenskap. Det er et farlig forsøk som i utgangspunktet vekker harme hos Piltovers styrende organ, ledet av den elskelige og sære Heimerdinger, en liten, ewok-aktig skapning som har en monokel.
Ettersom omfanget fortsetter å utvide seg, blir det snart klart at Arcane ikke bare handler om to gaterotter som prøver å overleve i en grusom verden. Det er en flerdimensjonal historie som danser uanstrengt mellom et intimt karakterportrett av Vi og Powder, et viltvoksende politisk drama med høy fantasi og en snusket politi-og-ranere-krim. Og det hele bygger mot et klimaks som er like intenst som det er grusomt.
Jeg vil ikke si så mye om den tredje episoden med fare for å ødelegge den, men det som får den til å fungere er i stor grad takket være hvor godt Arcane utvikler karakterene sine. Du skulle tro ligamestere som Vi og Powder ville stjele hver scene (de prøver definitivt), men jeg ble overrasket over hvor knyttet jeg ble til Arcane sin andre rollebesetning, spesielt Vander. Han er en karaktertype du sannsynligvis har sett før: en grublende farsfigur som begynner å spenne seg under vekten av ansvaret han føler ikke bare overfor byen sin, men Vi, Powder og de andre foreldreløse barna han har adoptert. Men fordi Arcane er så nøye med å utforske Vanders motivasjoner og bakhistorie, er det vanskelig å ikke bry seg om ham. Så selv når jeg noen ganger kunne gjette hvilke tragedier som ventet, frarøvet det ikke disse scenene deres emosjonelle alvor.
Selv om Arcane sin emosjonelle kjerne ikke kobles på samme nivå med deg, vil jeg oppfordre alle til å se den bare for animasjonen alene. Riots samarbeid med det franske animasjonsstudioet Fortiche har levert noen fantastiske trailere, men Arcane er på et nivå som jeg aldri har sett utenom storbudsjettfilmer laget av Dreamworks eller Pixar. Den håndmalte kunsten er overdådig og stemningsfull, og det er en mesterlig bruk av lys for å skape slående biter av kontrast – spesielt i neongrønnene i Undercity. Like viktig er 3D-modelleringen av karakterer virkelig uttrykksfull, noe som hjelper til med å selge tragedieøyeblikk. Arcane ser bare så kult ut. Hver scene er overdådig, hver karakterdesign distinkt. Bortsett fra historien, er Arcane et forbløffende 3D-animasjonsverk.
Den er også herlig kinetisk. I en tidlig kampscene blir Vi, Powder og to venner dratt inn i et ondskapsfullt skrot med noen rivaliserende gatebarn. Det er et kaotisk slagsmål fylt med slow-mo-nærbilder av knyttnever som bryter neser og ansikter som vrir seg komisk mens knær og albuer smeller inn i dem. Det er også en forløper til mye mer intense kamper med høy innsats.
Mellom disse kampene, stille øyeblikk med Vi og Powder-relasjoner, og den kokende spenningen i kjølvannet av deres skjebnesvangre historie, er det bare ikke mye jeg ikke liker med Arcane. Min største klage er at jeg skulle ønske forholdet mellom Piltover og Undercity var mer eksplisitt detaljert, siden det ikke alltid var klart hvorfor de to byene hadde så mye vondt blod mellom seg. Det er imidlertid et lite grep, spesielt når det fortsatt er seks episoder igjen i denne serien og mye mer tid til å utforske disse karakterene og konflikten de er pakket inn i.
Ærlig talt, jeg kan ikke vente. Arcane sin første akt klarer å få til det så mange fantasy- og sci-fi-serier ikke klarer. Den går på en stram tråd mellom å introdusere oss til en kompleks ny verden og samtidig opprettholde et intimt fokus på menneskene som gjør den verden verdt å bry seg om. League of Legends-fansen gleder seg: Arcane sine tre første episoder er fantastiske. Så nå er det bare å vente til de neste tre episodene som kommer den 13 november.
