Echoes of the End – Anmeldelse

Echoes of the End lover et storslått fantasy-eventyr med magi, intriger og vakre omgivelser inspirert av Island. Resultatet er et visuelt imponerende spill med solide gåter, men også et ujevnt kampsystem, tekniske problemer og en historie som bruker tid på å finne fotfestet.

Navn: Echoes of the End
Utvikler: Myrkur Games
Utgiver: Deep Silver
Lansert: 12.08.2025
Tilgjengelig på: PC, Xbox Series X, PlayStation 5
Omtalt på: PC
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Noen spill prøver å være litt av alt – action, gåter, store følelsesladde historier og en verden du kan miste deg i. Echoes of the End, utviklet av islandske Myrkur Games, er et godt eksempel på et slikt ambisiøst prosjekt. Spillet markedsføres som et cinematisk tredjepersons action-eventyr, der du får oppleve en personlig historie, magiske kamper, utfordrende gåter og en verden inspirert av Islands dramatiske landskap. Du trer inn i rollen som Ryn, en såkalt vestige, en person med kraftfull, men ustabil magi, som lever i et rike kontrollert av et brutalt totalitært imperium. Hennes personlige mål er å redde sin bortførte bror, og reisen fører henne sammen med Abram Finlay, en lærd og eventyrer med en fortid han helst vil glemme. Sammen vikles de inn i et komplott som truer med å gjenopplive en eldgammel konflikt og sende verden Aema ut i kaos. Historien har alt man forventer fra en fantasy-historie: et undertrykkende regime, mystiske krefter, gamle sagn og en verden på randen av krig. Dessverre føles selve rammen svært velkjent, nesten som en “sett strek mellom tallene”-fortelling som følger mange av de typiske sjangerklisjeene. Man får ofte følelsen av å ha sett dette før, bare med en ny setting og nye navn. Likevel finnes det høydepunkter. Karakterutviklingen, særlig mellom Ryn og Abram, er troverdig og interessant. Abram fungerer som en god motvekt til Ryns mer impulsive og følelsesdrevne natur, og dynamikken mellom dem er et av spillets sterkeste kort. Dialogene er solide, og selv om Ryn til tider kan være vanskelig å like, får hun noen sterke emosjonelle øyeblikk som gir dybde. Historien tar seg tid til å bygge opp forhold, tillit og spørsmål om offer og tilgivelse, men bruker samtidig for lang tid på å finne sin rytme. De første timene føles mer som løst koblede hendelser enn en drivende fortelling, men når spillet først finner fotfestet, er det lettere å engasjere seg.

Når det gjelder selve spillopplevelsen, prøver Echoes of the End å balansere kamp, utforskning og gåteløsning, men i praksis er det gåtene som dominerer. Heldigvis er dette spillets sterkeste kort. Gåtene er varierte og tilfredsstillende, med en vanskelighetsgrad som treffer midt i blinken – de er verken for enkle eller for frustrerende. Flere av dem er integrert i miljøene på en naturlig måte, slik at det føles som en del av verden og ikke bare et påklistret gameplay-element. Man må observere nøye, bruke logikk og ofte tenke kreativt for å finne løsningen. Det er tydelig at utviklerne har hatt en klar visjon om hvordan gåtene skal passe inn i helheten, og det fungerer godt. Det som fungerer mindre godt, er kampsystemet. På sitt beste kan kampene være raske og intense, med en tilfredsstillende rytme når man veksler mellom magiske prosjektiler og presise sverdslag. Men kontrollene føles ofte unøyaktige, og hit detection kan være upålitelig. Dette fører til at enkelte kamper blir mer irriterende enn spennende. Ferdighetsoppgraderinger er også en skuffelse. Selv om du kan forbedre Ryns evner, føles endringene minimale, og man mister den følelsen av progresjon som bør være til stede i et spill av denne typen. I tillegg er det påfallende hvor lite kamp det faktisk er. Mange vil nok bli overrasket over hvor stor del av spillet som går til gåteløsning og utforskning, mens kampscenene kommer i korte og ujevne bolker. Plattformingen og miljønavigasjonen fungerer greit, men føles ofte stiv og upresis. Ryn kan hoppe, klatre og bruke magi til å manipulere objekter, men kontrollene mangler den presisjonen som kreves i sekvenser der timing er avgjørende, noe som blir ekstra tydelig i sekvenser som kombinerer plattforming og kamp.

Spillets visuelle side er derimot en fryd for øyet. Miljødesignet er inspirert av Islands natur, og vi får se alt fra snødekte fjell og grønne daler til svarte sandstrender, varme kilder og dramatiske klippeformasjoner. Dette er en verden som både føles fremmed og gjenkjennelig, og den visuelle stilen gir spillet en unik identitet. Lyssettingen, værskiftene og den subtile bruken av magiske elementer i miljøene skaper en sterk atmosfære. Flere steder er så vakre at man bare må stoppe opp for å se seg rundt. Likevel er det ikke alt som imponerer – enkelte områder føles mer tomme enn levende, og selv om de ser flotte ut, er det ikke alltid nok interaksjon til å holde utforskningen engasjerende over tid.

Lydsiden understøtter opplevelsen godt. Musikken er stemningsfull og rolig under utforskning, med mer dramatiske toner i kampene. Den bærer preg av keltiske og nordiske innflytelser, noe som kler spillets visuelle stil. Stemmeskuespillet er gjennomgående solid, spesielt for Abram, som gir tyngde til dialogene. Ryns stemme fungerer greit, men i enkelte situasjoner matcher ikke levering og intensitet helt det som skjer på skjermen. Lydeffektene gjør jobben, men mangler litt av den kraften som kunne gitt kampene mer “impact”.

Dessverre er den tekniske ytelsen på PC en av spillets største svakheter. Selv på en maskin som ligger godt over de anbefalte spesifikasjonene, opplevde jeg ustabil bildefrekvens, hyppige framedrops og småfeil i grafikken. Flere ganger støtte jeg på NPC-er som satte seg fast, animasjoner som glitchet, og plattformsekvenser der Ryn plutselig hoppet eller beveget seg unaturlig på grunn av feil i fysikkmotoren. I tillegg krasjet spillet ved et par anledninger. Noen oppdateringer dukket opp underveis, men de løste langt fra alle problemene. Tekniske problemer kan ødelegge mye av opplevelsen i et spill som satser på å være kinematisk og atmosfærisk, og her er det helt klart rom for forbedring.

Helhetsinntrykket av Echoes of the End avhenger mye av hva slags type spiller du er. Hvis du elsker å løse gåter i vakre omgivelser og ikke har noe imot at actionelementene havner litt i bakgrunnen, kan dette være en opplevelse verdt å prøve. Gåtene er gjennomarbeidede og gir en jevn følelse av mestring. Men hvis du forventer et actiondrevet fantasy-eventyr med hyppige og spektakulære kamper, vil du trolig bli skuffet. Aksjonsekvensene er for sjeldne, og når de først kommer, mangler de presisjon og tyngde. Historien er solid nok til å holde interessen oppe, men den tar for lang tid å bygge seg opp, og selv om karakterutviklingen er et pluss, føles selve plottet for velkjent.

Echoes of the End er et vakkert, men ujevnt spill. Det har en verden verdt å se, karakterer som vokser på deg, og gåter som holder deg engasjert, men samtidig lider det under et kamp- og plattformingssystem som ikke føles ferdig polert, og en PC-versjon som er plaget av tekniske problemer. For min del er det et spill jeg kommer til å huske for sine fantastiske miljøer og gode gåtedesign, men også for de frustrerende øyeblikkene der kontrollene sviktet eller bildefrekvensen stupte. Med mer tid til finpuss kunne dette blitt noe virkelig spesielt, men i sin nåværende form er det et eventyr som bare delvis lever opp til sitt potensial.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.