Guardians of the Galaxy – Anmeldelse

Alles favorittgjeng med rombundne feiltilpassede personer får endelig videospillbehandlingen de fortjener i Marvel’s Guardians of the Galaxy, som, jeg kan forsikre deg, er en markant forbedring i forhold til 2020-tallets Avengers på nesten alle måter.

Navn: Marvel’s Guardians of the Galaxy
Utvikler: Eidos Montreal
Utgiver: Square Enix
Lansert: 26.10.2021
Tilgjengelig på: PC, PlayStation 4, PlayStation 5, Switch, Xbox One, Xbox Series X/S
Omtalt på: PlayStation 5
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Til tross for den monumentale suksessen Marvel-merket har hatt i kino- og TV-verdenen, har det sjelden sett suksessen replikeres i videospillformat. 2000-tallet var oversvømmet med filmtilknytningsspill, og etter en lang periode med dvale kunngjorde Square Enix endelig spillet som vi alle hadde ventet på i Marvel’s Avengers. Som vi imidlertid vet nå, klarte ikke spillet å leve opp til hypen etter å ha blitt fastlåst av feil, repeterende spilling og et design som favoriserte «live-action service»-modellen der langsiktig profitt er konge.

Det er nettopp på grunn av Avengers’ fiasko at da en videospilltilpasning av Guardians of the Galaxy ble annonsert, svarte industrien (inkludert meg selv) med en sunn dose skepsis. Etter å ha fullført spillet i løpet av en 14-timers gjennomspilling, er jeg veldig glad for å rapportere at Square Enix og utvikleren Eidos Montreal har gjort rett ved Guardians, her er grunnen.

I motsetning til Avengers, som hadde en blanding av enkeltspiller- og flerspillermodus, er Guardians of the Galaxy kun en offline-opplevelse – og det er desto bedre for det. Ved å gi avkall på behovet for en flerspillerkomponent, har Eidos Montreal klart å fokusere mer av tiden sin på å utvikle en inntagende historie som du rett og slett ikke vil legge fra deg.

Når spillet begynner, er vår titulære gruppe fortsatt i sin relative begynnelse. Etter å ha startet som en trio bestående av Star-Lord (Peter Quill), Rocket og Groot, har gjengen nylig latt to nye rekrutter slå seg sammen, Drax the Destroyer og Gamora (ofte referert til som The Deadliest Woman in the Galaxy) .

I spillets tidligere kapitler er Guardians i beste fall en frynsete gjeng – stort sett henger de fast fordi de ikke har noe annet sted å gå, men når de får en overtredelsesbot fra Nova Corps (rompolitiet til deg og meg), det er ikke lenge før Guardians snubler over en uhyggelig makt som fullstendig kan desimere galaksen slik de kjenner den.

Jeg vil ikke ødelegge nøyaktig hvor fortellingen fører, siden jeg tror at Guardians of the Galaxy har den beste historien til et Marvel-spill til dags dato, men det er en god sjanse for at gjennomspillingen din kan variere fra hvordan mitt ble. På samme måte som gamle Telltale-spill, er det mye valg og spillerbyrå vevd inn i fortellingen, med noen av avgjørelsene du tar har muligheten til å åpne opp (eller til og med holde tilbake) visse historiebeats. Jeg vil ikke si hvem det var, men spillets kreditter informerte meg om at jeg ikke hadde klart å krysse veier med en bestemt karakter basert på hvordan jeg valgte å spille.

Ikke forvent noe så detaljert som noe Quantic Dream kan legge ut, men jeg vil si at det er mer enn nok forgrenede stier her til å garantere minst en ny gjennomspilling av Guardians of the Galaxy, ikke minst fordi du kanskje vil gå tilbake og oppdag skjulte gjenstander.

Helt fra starten oppfordres du til å utforske utenfor allfarvei i Guardians of the Galaxy, for når du gjør det, vil du finne karakterlogger for å fylle ut historie, nye antrekk for å blande sammen lagets garderobe og min personlige favoritt , gjenstander som åpner for nye samtaler med de andre karakterene når de sparker tilbake på Milano (gruppens knutepunkt, hjem og romskip).

Disse samtalene tillot et nivå av verdensbygging som føltes så mye mer engasjerende enn den typiske videospill-tropen med å finne notater spredt over hele verden. Det var en samtale med Rocket spesielt som fordypet seg i bakhistorien hans, og ved å gjøre det, forklarte han ikke bare så mye av hans nåværende persona, men føltes også som et sårt tiltrengt øyeblikk av bånd mellom ham og Star-Lord.

Mens Avengers fikk deg til å stadig skifte mellom forskjellige karakterer, tok Eidos Montreal beslutningen om å la spilleren bevege seg utelukkende i fotsporene til Peter Quill. Mens fans av de andre Guardians kan bli skuffet i starten, la meg forsikre deg om at deres tilstedeværelse fortsatt føles like likt gjennom hele spillet.

Akkurat som MCU-kollegene deres, riffer disse Guardians konstant med hverandre, kommenterer verden rundt dem og beskriver tidligere bedrifter. Det er sjelden et øyeblikks stillhet i dette spillet, men det hjelper bare å få deg til å føle at du er en del av et levende, pustende team som blir kjent med hverandre på jobben. Ved slutten av spillet vil du føle at du kjenner dem like godt som du kjenner Peter Quill.

Det er ikke bare Guardians selv som får tid til å skinne heller, siden spillet har en hel rekke sekundære karakterer hentet fra tegneseriene. Ansikter som Cosmo the Space Dog og Mantis er gitt så distinkte personligheter at jeg fant meg selv hengende på hvert eneste ord, og bare glad for å ha dem til å henge med Guardians.

Selv om jeg lett kunne fortsette med hvor mye jeg elsker spillets karakterer og historie, kan ingen tittel klare seg på narrativ alene og heldig for Guardians of the Galaxy, har Eidos Montreal klart å gjøre spillingen nesten like morsom som filmsekvensene. Jeg sier nesten fordi spillets kamp til tider er litt for kaotisk og mangler finessen som finnes i spillets andre komponenter, men det er fortsatt mye å glede seg over.

Guardians kamp tar form av en over-skulder-bråker med skytespill og sanntids strategimekanikk. Når fiender er på nært hold, kan Star-Lord slå dem tilbake med et par slag og spark eller unnvike seg ut av spillet. måte og plukke dem av langveisfra. På avstand kan Star-Lord stole på sine pålitelige blastere for å ta fienden ned, med en tidsinnstilt reload-mekaniker (ligner på Gears of War) som lar spilleren sprette raskt tilbake med noen raske skuddskudd.

Unngå i kamp fungerer på samme måte som Avengers, og bortsett fra noen få raske hendelser som dukker opp under hånd-til-hånd-kamper, er det egentlig ikke noen form for motangrepssystem for å speile Batman Arkham-spillene. Å kontrollere Star-Lord er selvfølgelig bare en del av kampen, men du må også holde et øye med hva lagkameratene dine gjør.

Hvis de overlates til sine egne enheter, vil de gjenværende vokterne ganske enkelt angripe fiender i sitt eget tempo, men som deres leder har du muligheten til å rette oppmerksomheten deres mot spesifikke stridende ved å velge fra en håndfull spesielle trekk. Når som helst kan disse kommandoene brukes for å komme deg ut av en klemme, men etter hvert som spillet skrider frem, blir det klart at det er et nivå av strategi i hvordan du kaller på lagkameratene dine og de beste kombinasjonene du kan bruke for å ta kontroll over slagmarken.

For eksempel kan Groot fange flere fiender samtidig med restriktive vinstokker, og etterlate dem perfekt plassert for å være på mottakersiden av en av Rockets granater. Å oppdage nye kombinasjoner etter hvert som flere spesielle trekk åpner seg, er en del av det som gjorde at Guardians kamp var morsom, helt til slutten. Faktisk føles spillingen iboende knyttet til historiens fremdrift ettersom du vil legge merke til at Guardians kjemper bedre som et lag etter hvert som tiden går. I spillets siste akt var Star-Lord i stand til å utføre noen fantastiske nærkamper med den lagkameraten som var nærmest, og viste hvor langt de hadde kommet i å kunne stole på hverandre.

I øyeblikkene når kampen blir litt for varm, kan spilleren imidlertid ringe en huddle, der Guardians omringer Star-Lord og lar ham få vite hvordan de føler om sin nåværende situasjon. Det er opp til spilleren å lytte nøye til hva de sier og svare med en passende tale deretter. Hvis du velger det riktige svaret, får hele teamet en buff (forfalskede taler vil bare buffe Star-Lord) og en 80-talls hit vil bli tilfeldig valgt fra Star-Lords kassettspiller for å sette ting opp et hakk.

For det meste bidro disse sangene virkelig til atmosfæren i kampen – åpningstekstene til Twisted Sisters We’re Not Going to Take It gir rikelig med headbanging-materiale som et eksempel. I noen tilfeller føltes imidlertid den valgte sangen helt malplassert, og i en klimatisk kamp ble jeg stående og vippet hodet til Bobby McFerrins Don’t Worry Be Happy. En flott låt i seg selv, men neppe lydsporet for en heftig kamp.

Det er også noen få deler av spillet som får deg til å fly rundt i romskipet Milano. Ved å kunne telle disse øyeblikkene på én hånd, overgår ikke Milano-segmentene den typiske spillsyklusen, men de tilbyr litt differensiering og de er morsomme nok så lenge de varer.

Selv om kampen i det hele tatt er hyggelig, tror jeg aldri den når finessen til noen av Batman Arkham-spillene, eller til og med Marvels Spider-Man, og noen vil kanskje hevde at det sannsynligvis bare er litt for enkelt – et gjennomspill på den “normale” vanskeligheten resulterte bare i to dødsfall. Jeg skulle også gjerne sett forskjellige typer våpen i Star-Lords arsenal.

Etter hvert som spillet fortsetter, får du tilgang til forskjellige elementære blastere, men de endrer ikke nødvendigvis hvordan du spiller, mens en hagle-stil blaster for eksempel ville ha hjulpet i noen av spillets tettere korridorkamper.

Som du sikkert kan se fra skjermbildene – Guardians of the Galaxy er et vakkert spill. Fra karakterdesignene til de fargerike planetene som ble besøkt gjennom historien, er det tydelig at tittelen har vært et kjærlighetsarbeid for utviklerne.

Ved flere anledninger fant jeg meg selv å stoppe opp for å beundre den fantastiske utsikten som noen av galaksens planeter hadde å tilby. Selv den grungy planeten Knowhere er fylt med iøynefallende neonlys og en hel rekke markedsboder å utforske. Det er ikke et kjedelig øyeblikk hvor øynene dine ikke blir behandlet med en absolutt visuell fest.

Når jeg spilte spillet på PS5, ble jeg også imponert over hvor detaljerte karakterdesignene var. Spesielt Peter Quill og Gamora reagerer med en slik realisme at det blir alt for lett å bare lene seg tilbake i ærefrykt over det hele. Dessverre kan det samme ikke sies om hele spillets design.

Selv med tidlig tilgang til spillets Dag 1-oppdatering, er Guardians of the Galaxy røff rundt kantene. Noen teksturer dukker inn og ut som de vil, karakterer setter seg av og til fast på litt natur og i noen få sjeldne tilfeller stemte ikke leppesynkronisering helt med dialogen.

Til æren for spillet så jeg aldri noen fall i framerate under gjennomspillingen, og ingen av disse tekniske problemene var nok til å hindre min glede av spillet, men historiens glans føles i strid med feilene, og det er en sjanse for at jeg kan har vurdert Guardians of the Galaxy høyere hvis den hadde hatt litt mer tid i ovnen.

Etter å ha snublet ut porten med fjorårets Marvel’s Avengers, har Square Enix klart å stabilisere skipet med Marvel’s Guardians of the Galaxy. For historien alene er spillet vel verdt å spille, men det er overfloden av lore, velskrevet dialog og nydelige lokaliteter som hever det som et av de beste Marvel-spillene til dags dato.

Hvis kampens kamp bar litt mer finesse, og hvis noen av feilene hadde blitt utbedret før lansering, ville Guardians vært mer i tråd med kvaliteten vi har sett fra Marvels Spider-Man, men spillet har vist at Square Enix kan få mest mulig ut av lisensen når den styres i riktig retning. Jeg er nå veldig spent på å se hva selskapet kan gjøre videre.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.