Little Nightmares har alltid vært en av de seriene som gjør mest ut av minst mulig. Det er aldri eksplisitte monstre i fjeset ditt, ingen blodsprut eller skriking, bare et konstant ubehag, en følelse av å være liten i en grotesk verden som ikke bryr seg det minste om deg. Nå er vi kommet til Little Nightmares III, denne gangen utviklet av Supermassive Games, kjent for sine mer filmatiske horroropplevelser som Until Dawn og The Quarry. Og kanskje er det nettopp derfor overgangen til et mer samarbeidsfokusert eventyr føles som et interessant, men ikke helt vellykket eksperiment.
Navn: Little Nightmares 3
Utvikler: Super Massive Games
Utgiver: Bandai Namco Games
Lansert: 10.10.2025
Tilgjengelig på: PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X, Nintendo Switch, Nintendo Switch 2, PC
Omtalt på: PlayStation 5
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.
Jeg testet spillet på PlayStation 5, og det skal sies med en gang: Little Nightmares III ser helt fantastisk ut. Supermassive har forstått seriens visuelle identitet til punkt og prikke. De groteske, drømmelignende miljøene, fra støvete loftsvinduer til klaustrofobiske korridorer med skjev arkitektur, føles levende, samtidig som de konstant minner deg om hvor liten du er. Det er fortsatt en feberdrøm fra barndommen, med de klassiske «er dette virkelig eller bare i hodet mitt?» øyeblikkene som definerer serien. Men det er også tydelig at Supermassive har valgt å gjøre noen kompromisser for å få plass til en ny idé, samarbeid.
Denne gangen følger vi Low og Alone, to barn fanget i Spiral, et forvridd landskap av ulike områder som hver forteller sin del av historien. De prøver å finne veien ut av «Nowhere», men som alltid i denne serien er det vanskelig å vite om «ut» egentlig finnes. Det nye denne gangen er at du kan oppleve reisen sammen med en venn via online co-op, eller spille alene med en AI-styrt følgesvenn. På papiret høres det genialt ut. Little Nightmares har alltid hatt en slags melankolsk følelse av ensomhet, så å dele den følelsen med noen burde jo gjøre den enda sterkere, ikke sant? Vel… ikke helt.
Jeg hadde faktisk planlagt å spille Little Nightmares III sammen med kona mi en lørdagskveld, vi så for oss et stemningsfullt, litt skummelt eventyr foran TV-en. Men da jeg oppdaget at spillet ikke tilbyr lokal co-op, ble det et skikkelig antiklimaks. Det er rett og slett ingen måte å spille sammen på samme skjerm. Du må spille online, hver for oss på egen maskin. Dermed ble planene våre byttet ut med en film i stedet. Det føles utrolig rart at et spill som handler om samarbeid og samhold ikke lar deg dele opplevelsen i samme rom. Det er kanskje det største feilgrepet i hele spillet, og ærlig talt et som trekker totalopplevelsen kraftig ned.
Når det er sagt, fungerer co-open teknisk sett bra når du faktisk spiller online. Puslespillene er smarte og krever samarbeid på en naturlig måte, ikke bare at én trykker på en bryter mens den andre venter, men reelle samarbeidsmomenter som bygger tillit. Den ene karakteren, Low, bruker en bue, mens Alone har en slags skiftenøkkel. Disse enkle redskapene brukes på kreative måter for å komme seg videre, og spillet finner stadig nye vinkler på hvordan duoen må jobbe sammen for å overleve. Det føles tilfredsstillende, når det fungerer.
Men her kommer vi til kjernen av problemet. Spiller du alene, må du stole på AI-følgesvennen, og selv om den er overraskende kompetent (og til tider faktisk veldig hjelpsom), så ødelegger den også mye av magien. Noen ganger avslører AI-en løsningen på et puslespill før du selv får tenkt deg om, eller beveger seg i en retning som røper hva du egentlig skal gjøre. Dermed mister du en del av den mystiske oppdagelsesfølelsen som alltid har vært så essensiell i Little Nightmares-serien. Det er som å ha en litt for ivrig venn som stadig peker ut løsningen før du selv får prøve.
Puslespillene i seg selv er ellers ganske gode. De er aldri for vanskelige, men alltid temmelig smarte, og det er en viss tilfredsstillelse i hvordan de er designet for samarbeid. Likevel føles noen løsninger litt for abstrakte, til det punktet hvor man må gjette seg fram heller enn å resonere seg dit. Dette er ikke nødvendigvis negativt, Little Nightmares har alltid lent seg mot det surrealistiske, men her blir det av og til for mye prøving og feiling. Det hjelper heller ikke at dybdesynet i spillet til tider skaper frustrasjon, det kan være vanskelig å bedømme avstandene i et miljø som ser tredimensjonalt ut, men styres todimensjonalt.
Når det gjelder stemning, er Little Nightmares III fortsatt skremmende, men ikke så skremmende som forgjengerne. Der de tidligere spillene mestret følelsen av konstant uro, spiller dette kapitlet det litt for trygt. Miljøene er fortsatt nydelig groteske, og lyddesignet er rett og slett mesterlig, du hører hvert knirk i gulvet, hver pust i mørket, men selve frykten er tonet ned. Det er flere sekvenser hvor man føler seg mer som en observatør i et eventyr enn et barn fanget i marerittet. Det er synd, for når Little Nightmares virkelig trykker på gasspedalen, kan det være noe av det mest ubehagelige du opplever på en PlayStation. Men her føles det som om Supermassive er mer opptatt av å skape en koselig uhygge enn ren angst.
Historien er, som alltid, åpen for tolkning. Den fortelles uten dialog, med små visuelle hint og symbolikk. Low og Alone sin reise føles både personlig og universell, en slags allegori over vennskap, tillit og det å finne lys i mørket. Det finnes øyeblikk som virkelig treffer, spesielt mot slutten, hvor spillet klarer å formidle mer følelse med et blikk eller en stillhet enn mange spill klarer med lange mellomsekvenser. Det er tydelig at Supermassive har respekt for originalmaterialet, og de tør ikke tråkke for langt utenfor kjernen av hva Little Nightmares er. Kanskje litt for lite, faktisk.
For selv om Little Nightmares III ser bedre ut enn noen gang, og mekanisk har mer variasjon, så føles det også som det mangler noe nytt. For mange puslespill føles gjenbrukte, som om man har sett lignende løsninger tidligere i serien, bare med en ny vri. Det er heller ikke spesielt langt, du kan fullføre det på under fem timer uten å stresse, og det etterlater en litt hul følelse. Ikke fordi reisen ikke var god, men fordi man sitter igjen og ønsker at det var mer. Mer frykt, mer risiko, mer å utforske. Det er rett og slett et spill som spiller det for trygt.
Likevel må jeg gi ros for atmosfæren. Den er fremdeles fantastisk. Miljøene oser av kreativitet, og man kan se hvor mye arbeid som er lagt ned i hver krok. Alt føles levende, selv når det er dødt. De groteske skapningene som befolker Spiral er både frastøtende og fascinerende, og selv når man ikke er direkte redd, føler man en konstant uro. Det er en verden man ikke vil være i, men heller ikke vil forlate. Og når man først stopper opp for å se seg rundt, er det tydelig at Supermassive forstår hva som gjorde serien spesiell.
Kontrollene fungerer som forventet, men i co-op merker man litt mekanisk klønetehet. Karakterene kan til tider bevege seg stivt, og koordineringen mellom spillerne krever mer presisjon enn systemet egentlig tillater. Det er ikke ødeleggende, men nok til å skape noen irritasjonsmomenter. Til gjengjeld har spillet et imponerende sett med tilgjengelighetsinnstillinger som gjør det lettere for flere å nyte opplevelsen, enten du spiller alene eller med en venn online.
På et personlig plan føles Little Nightmares III som en blandet opplevelse. Jeg elsker universet, og jeg elsker hvordan spillet fortsatt klarer å være både skummelt og melankolsk uten å ty til sjokk. Men jeg savner en del av den følelsen av ensomhet som definerte de tidligere spillene. Det å ha en følgesvenn, enten ekte eller AI, fjerner noe av den eksistensielle frykten. Det blir en annen type opplevelse. Mer håpefull, kanskje, men også mindre intens. Og selv om det sikkert var intensjonen, føles det som et kompromiss som ikke fullt ut fungerer.
Når rulleteksten går, sitter jeg igjen med blandede følelser. Little Nightmares III er vakkert, stemningsfullt og til tider genuint rørende. Men det er også trygt, forutsigbart og kort. Det er en oppfølger som forstår hjertet av serien, men som nøler med å ta den videre. Og fraværet av lokal co-op er rett og slett en tapt mulighet som burde vært en selvfølge. Hadde Supermassive våget å være litt mer ambisiøse, både i spilldesign og historiefortelling, kunne dette vært et nytt høydepunkt. I stedet ender det opp som et godt, men uforløst mareritt.
Til tross for svakhetene, er det fortsatt noe magisk med å vandre gjennom denne verdenen. Det er fortsatt et spill som vekker nysgjerrighet, som lar deg undre over hva som egentlig skjer bak de skjeve dørene og de forvridde skyggene. Og selv om jeg savner litt av den rå frykten fra de tidligere spillene, er Little Nightmares III fortsatt en verdig reise for de som elsker denne særegne miksen av skrekk, eventyr og symbolikk.
Dette er et spill som både fascinerer og frustrerer. Det trekker deg inn i en verden du helst vil unnslippe, men som du likevel ikke klarer å slippe taket i. Nettopp den evnen til å holde deg fanget er seriens kanskje største styrke.
Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.
Game title: Little Nightmares 3
Oppsummering
Little Nightmares III er en vakker, stemningsfull og til tider rørende oppfølger som mister litt av gnisten i forsøket på å fornye seg. Co-op-elementet er en spennende idé som ikke helt finner fotfeste, og mangelen på lokal flerspiller er en stor skuffelse. Likevel er det vanskelig å ikke bli sugd inn i den uhyggelige skjønnheten i Spiral. Serien føles fortsatt unik, bare litt mindre skremmende enn før.
User Review
( votes)Pros
- Nydelig og grotesk kunstdesign med sterk atmosfære
- Fremragende lyddesign som forsterker stemningen
- Smarte, samarbeidsbaserte puslespill
- Interessant og følelsesladet historie
- God AI-følgesvenn og solide tilgjengelighetsvalg
Cons
- Ingen lokal co-op, kun online
- Kort spilletid og lite nyskapende innhold
- Til tider klønete kontroller i co-op
- AI kan røpe løsninger og redusere spenning
- Mindre skummelt og risikofylt enn tidligere spill