Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg spilte ett tradisjonelt bilspill/motorcross-spill. Det må være på gutterommet, sammen med broren min, når vi kjørte rundt i raske biler i Need For Speed for snart 20 år siden.
Gleden var derfor stor, når jeg fikk prøve det nyeste spillet i Monster Supercross-serien, før alle andre. Jeg har aldri spilt noen av de andre spillene i serien, så førsteinntrykket baserer seg ene og alene på dette spillet.
Det hele starter faktisk overraskende bra, spillet laster fort, introvideoen er kul, musikken er bra, tutorialen som tar meg igjennom det mest grunnleggende hva angår fremtidige kjøreferdigheter sitter som ett skudd. Her har utvikleren jobbet bra. Men så stopper dessverre mye av moroa. Man lager sin egen karakter, men her er det vanskelig å se forskjell på det forskjellige innstillingene. Så den biten bare “cruiset” jeg forbi.
For det første, spillet er mørkt. Litt som om man slår av lysene på bilen en mørk vinternatt og erstatter de med ett par billige lommelykter. Det er til tider så mørkt at det er vanskelig å beregne svinger, hopp og de over gjennomsnittet gode AI-spillerne. Kombinert med en litt vrien kontroller, som for øvrig ikke støtter min trofaste DS4 og intens vibrering, ble dette en spennende mørkekjøring. Dessverre inneholdt ikke testversjonen en innstilling for å endre lysstyrke, spillopplevelsen hadde nok vært hakket bedre om dette hadde vært tilstede.
Grafikken er OK+, ikke mer, ikke mindre. Detaljnivået på motorsykler, spillere, og de gjørmete banene er som man kan forvente av et spill i 2021. Men der slutter også mye av rikdommen rent grafisk, publikum og alt annet rund er kraftig rendret ned. Dette legger man sikkert ikke veldig merke til i “kampens hete”, og det er nok derfor produsenten har valg bort fokuset på dette, rett og slett for å ikke kreve for mye av konsollene.
Det som trekker opplevelsen opp, er at det finnes mange valgmuligheter i spillet i form av de forskjellige modusene det tilbyr. Her er alt fra en veldig lovende karriere-modus til min favoritt; “Compound”. Der kan man boltre seg fritt rundt, dog på ett avgrenset område før resten låses opp igjennom karriere-modusen. Spillet har også en egen “track-editor” der man kan lage sine egne baner. Men dette er nok for de spesielt interesserte.
Alt i alt, et veldig lovende spill. Men det bør det også være, siden dette er det fjerde spillet i serien som jeg nevnte tidligere.
