Noen spill handler ikke om å slappe av, men om å bli presset helt til grensen og likevel ville fortsette. Super Meat Boy 3D er akkurat et sånt spill, en intens, nådeløs plattformopplevelse som tester både ferdigheter og tålmodighet, men som samtidig klarer å gjøre motgangen overraskende underholdende.
Navn: Super Meat Boy 3D
Utvikler: Sluggerfly, Team Meat
Utgiver: Headup Games
Lansert: 31.03.2026
Tilgjengelig på: PlayStation 5, PC, Xbox Series X, Nintendo Switch 2
Omtalt på: PlayStation 5 Pro
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.
Det er litt rart å si det, men jeg gikk egentlig inn i Super Meat Boy 3D med ganske nøytrale forventninger. Ikke lave, men heller ikke skyhøye. Jeg husker fortsatt hvor hardt Super Meat Boy traff første gang jeg spilte det, og nettopp derfor var jeg litt skeptisk til hele 3D-greia. Det er fort gjort å miste det som gjør et spill spesielt når man endrer så mye av grunnlaget. Men etter å ha fått teste det først under Gamescom 2025, og nå brukt skikkelig tid på det, sitter jeg igjen med én ganske klar følelse: dette funker. Skikkelig bra også.
Det første jeg la merke til, og det som egentlig fikk skuldrene mine til å senke seg ganske raskt, var kontrollene. De sitter helt latterlig bra. Det er en sånn type presisjon hvor du umiddelbart merker at hvis du dør, så er det din feil. Ikke spillets. Og ja, det skjer ofte. Veldig ofte. Men det føles aldri urettferdig på grunn av styringen. Bevegelsene er raske, flytende og utrolig responsive, og det er akkurat det et spill som dette trenger for å fungere.
Jeg tok meg selv i å smile litt de første gangene jeg naila en sekvens som så helt umulig ut ved første øyekast. Den følelsen, den klassiske «ok, én gang til, jeg klarer det nå», den er så ekstremt til stede her. Kanskje mer enn i mange andre spill jeg har spilt de siste årene.
Utfordringsnivået er akkurat så brutalt som jeg håpet, og litt til. De første brettene gir deg en fin start, men det varer ikke lenge før spillet begynner å vise tenner. Etter hvert som du fullfører nivåer, åpner det seg enda vanskeligere varianter, og det er her det virkelig begynner å svi. Jeg hadde flere økter hvor jeg satt fast på ett brett og brukte 40, 50 forsøk før jeg endelig kom meg gjennom. Og likevel, i stedet for å bli lei, ble jeg bare mer gira på å få det til.
Det er noe utrolig tilfredsstillende med den progresjonen. Du merker at du blir bedre, at timingen sitter litt mer for hver gang. Og når du først klarer et vanskelig brett, så føles det nesten som en liten seier i seg selv.
«Frustrasjonen er der, men den er på en måte motiverende, ikke ødeleggende.»
Samtidig er ikke alt helt perfekt, og det merket jeg spesielt etter hvert som nivåene ble mer komplekse. Kameraet kan av og til være litt… vrient. Ikke katastrofalt, men nok til at jeg et par ganger tok feil av hvor jeg faktisk kom til å lande etter et hopp. Det er litt den klassiske 3D-utfordringen, perspektiv. Når alt går fort og presisjonen må sitte, så merker du fort når noe føles litt off.
Det er ikke sånn at det ødelegger opplevelsen, men det er nok til at jeg noen ganger tok meg i å mumle litt for meg selv når et forsøk gikk galt på grunn av noe jeg ikke følte jeg helt hadde kontroll på.
Når det er sagt, så er det langt flere øyeblikk hvor spillet bare flyter helt perfekt. Når alt klaffer, når du hopper, veggløper og glir gjennom en sekvens uten feil, så føles det nesten rytmisk. Litt som et puslespill i høyt tempo hvor alt handler om timing og presisjon.
Visuelt ble jeg også positivt overrasket. Det er fortsatt den samme sjarmen som serien alltid har hatt, men nå med langt mer detaljerte omgivelser. Fargene popper, nivåene er varierte, og det er generelt bare et veldig pent spill å se på. Litt ironisk egentlig, med tanke på hvor mye det prøver å drepe deg konstant.
En annen ting jeg virkelig satte pris på, er hvor mye innhold det faktisk er her. Dette er ikke et spill du bare pløyer gjennom og er ferdig med. Det er masse ekstra utfordringer, hemmelige nivåer og små overraskelser som dukker opp underveis. Jeg kom over flere skjulte områder med referanser til andre spill, og det ga meg litt den samme følelsen som i originalen, den der “oi, dette hadde jeg ikke forventet”.
Det er også flere måter å angripe brettene på, noe som gjør at det ikke føles ensformig selv etter mange timer. Variasjonen holder det friskt, selv når vanskelighetsgraden skyter i været.
«Det er alltid noe nytt som drar deg videre, selv når du egentlig burde tatt en pause.»
Når det gjelder bosskamper, så er det litt mer varierende. Noen av dem er skikkelig kule og føles som naturlige høydepunkter, mens andre ikke helt treffer på samme nivå. Det er et par kamper jeg satt igjen med en følelse av at de ikke var like gjennomtenkte som resten av spillet. Ikke dårlige, men litt svakere sammenlignet med hvor solid resten av opplevelsen er.
Og så er det noen få nivåer som føles litt mindre “rettferdige” enn resten. Det er ikke mange, men nok til at jeg la merke til det. I et spill som ellers er så presist og gjennomført, blir slike små ujevnheter litt ekstra synlige.
Likevel, det store bildet her er ekstremt positivt. Dette føles som en verdig oppfølger til en av de virkelig store innen plattformspill. Det treffer den samme nerven, den samme følelsen av mestring, frustrasjon og glede som originalen gjorde, bare i en ny dimensjon.
Det viktigste for meg er kanskje at det aldri føles som en gimmick. 3D er ikke bare noe som er lagt på for å gjøre det annerledes. Det er gjennomtenkt, det er integrert, og det fungerer i stor grad veldig bra.
Til slutt sitter jeg igjen med et spill jeg har hatt det skikkelig gøy med, selv når det har vært på sitt mest frustrerende. Eller kanskje nettopp da. Det er den typen spill som utfordrer deg, tester tålmodigheten din og samtidig belønner deg på en måte som få andre spill klarer.
En verdig oppfølger, rett og slett.
Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.
Game title: Super Meat Boy 3D
Oppsummering
Super Meat Boy 3D leverer presis, rask og utfordrende plattforming som virkelig treffer følelsen av «bare ett forsøk til». Kontrollene er nær perfekte, og innholdsmengden er solid, men enkelte kameravinkler og noen ujevne nivåer trekker litt ned. Likevel står det igjen som en verdig oppfølger som bevarer sjarmen og intensiteten serien er kjent for.
User Review
( votes)Pros
- Presise og responsive kontroller
- Ekstremt tilfredsstillende gameplay-loop
- Sterk “bare ett forsøk til”-følelse
- Flytende og rask bevegelse i 3D
- Kreative og utfordrende nivåer
- Visuelt pent og stilrent
Cons
- Kameravinkel kan være forvirrende
- Noen nivåer føles litt urettferdige
- Enkelte bosskamper er svakere enn resten
- Vanskelighetsgraden kan bli frustrerende for noen