Tchia – Anmeldelse

Navn: Tchia

Utvikler: Awaceb

Utgiver: Awaceb og Kepler Interactive

Lansert: 21.03.2023

Tilgjengelig på: Playstation 4/Playstation 5

Omtalt på: Playstation 4

Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Handlingen foregår i eksotiske øygrupper basert på New Caledonia hvor grunnleggerne av utviklerselskapet vokste opp. Den styrbare karakteren er ei lokal jente som heter Tchia. Tchia tvinges ut på redningstokt etter at faren ble bortført av en horde stoffbaserte zombier. Utfordringen lar seg løse fordi Tchia ikke er et helt vanlig barn. Hun har superkrefter som lar henne ta bolig i andre levende vesener eller gjenstander.

Historien er et mørkere eventyr enn det jeg ville sett for meg basert på animasjonsstil og landskapets vibber. Med andre ord en stor kontrast til det forventede. I denne kontrasten er spillutviklerne på mange måter modige med å ta provokative sjanser. Ved å ikke dra konflikter så langt, kunne de for eksempel lett nådd ut til en målgruppe under 12 år, som basert på stilart virka helt relevant. På grunn av disse ukonvensjonelle overskridelsene ønsker jeg at småbarnsforeldre ikke skal la seg lure til å tro at dette spillet er et problemfritt valg for hva som angår sterk kost.

Spillets kvaliteter er for meg den solide historien som skapte en gnagende nysgjerrighet mot å få vite hvordan det går med Tchia og vennene hennes. Atmosfæren i det fiktive New Caledonia er også fengende og skapte interesse for å lære mer om fremmede kulturer. En del av kulturen trår fram i spillet. Særlig språk, sosialkultur, natur og dyreliv, mens andre elementer blir forsiktig hintet til, men ikke tilstrekkelig vektlagt. Kunne for eksempel blant annet tenkt meg å vite hva alle matrettene heter! Språket som både er fransk og minoritetsspråket drehu er for meg helt klart den kulturelle delen det lykkes best med å få fram gjennom musikk og dialoger med akkurat passelig lengde.

«Shapeshifter» – superkreftene til Tchia var et spillmessig høydepunkt. Jeg synes det var ordentlig artig å kunne bli til alt fra hai til bensinkanne.

Kartet trodde jeg var noe jeg kom til å klage over. Man må nemlig jobbe en del for å få fram noen eksakt posisjonering på kartet. Følte at dette bidro til å bedre de heller tvilsomme orienteringsferdighetene mine og jeg ble til slutt glad i den kompass-baserte navigeringen etter kart.

Animasjonssekvensene vi får se undervegs synes jeg jevnt over er gode. Kunne faktisk tenkt meg å se dette som en egen animasjonsfilm. I forhold til disse sekvensene så taper grafikken seg under selve spillinga. Det er mye som oppleves uferdig. Alt fra karakterer til synkronisering av bevegelsenes forhold til landskap.

Åpen verden konseptet har blitt benyttet, men det kan fort bli ekstreme avstander i omgivelser som det strengt talt er veldig lite å få ut av. Lange reiser med flåte kan for eksempel være så tidkrevende og ensformig at man fint rekker små huslige oppgaver i påvente av at flåta skal ankomme en ny øy. Jeg savna også at gjenstander som tilsynelatende er anvendelige kunne brukes til noe annet enn pynt. Det å kunne ta i bruk sykler hadde for eksempel vært en nyttig greie. Tchias forhold til denne typen gjenstander virker ekstremt orkesløs, noe som ikke riktig står til karakterens gode hjerte.

Kontrollene er den største bakdelen med spillet. Den finmekanisk navigeringen som noen ganger kreves ender stort sett opp med å bli til noe tull. Delene av spillet som dreier seg om dykking, seiling, vardebygging og rytmespill blir problematisk.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.