Ulvespill

Spillmagasin | Esport | LAN

The Dark Pictures Anthology: Little Hope – Anmeldelse

Etter å ha spilt igjennom Little Hope et par ganger, så kan jeg med hundre prosent sikkerhet si at jeg inderlig hater den forbanna lille drittungen…

Navn: The Dark Pictures Anthology: Little Hope
Utvikler:
Supermassive Games
Utgiver:
Bandai Namco
Lansert:
30.10.2020
Tilgjengelig på: PlayStation 4, Xbox One, PC
Omtalt på: PlayStation 4 Pro
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

I min anmeldelse av The Dark Pictures Anthology: Man of Medan som er det første spillet i denne serien, så kalte jeg det et mesterverk innenfor grøsserspill sjangeren. Spørsmålet som oppstår nå etter å ha spilt igjennom det neste spillet i serien, Little Hope, er om det klarer å vedlikeholde den statusen. Grafikkmessig så er det ikke store forskjeller mellom Man of Medan og Little Hope, når Man of Medan kom ut så syntes jeg at grafikken var imponerende, men nå så begynner jeg å få litt blandede følelser rundt det.

Det har jo seg sånn at grafikken har en tendens til å utvikle seg i løpet av årene, så grafikken er kanskje ikke like imponerende lenger, men det holder fortsatt mål og får jobben gjort på en grei måte med å presentere det den skal. De største forskjellene ligger på gameplay og historie, og det er noe jeg kommer til å utdype litt mer.

Hele myten/legenden som Little Hope sin historie er bygd rundt på er hekseprosessene som foregikk i Salem rundt året 1692 til 1693, hvor domstolene hadde med den hensikt å rettsforfølge og dømme mennesker for hekseri og hedensk trolldom. Totalt så dømte domstolene 29 personer til døden for hekseri, de ble henrettet med hjelp av henging, drukning, brenning og det er også nevnt i papirene at en Giles Corey ble henrettet ved å bli presset i hjel av tunge steiner. Utviklerne hos Supermassive Games har vært utrolig flinke til å reflektere og presentere disse hendelsene veldig godt, og klarer å fremprovosere følelser og meninger rundt dette temaet. Det som derimot kanskje ikke var fullt så bra var selve fundamentet av historien som skulle pågå i vår tid. Kort fortalt uten å røpe noe, så følger vi en gruppe mennesker som overlevde en bussulykke, i nærheten av byen Little Hope. Tradisjonen tro rundt grøsserfilmer, så er det tåkete og mystisk i området, buss sjåføren er på mystisk vis blitt borte, så gruppen med mennesker ser seg nødt til å finne hjelp og søke etter sjåføren ute i ødemarken, og lokalbefolkningen er ikke akkurat vennlig og hjelpsomme.

Jeg føler at de slet litt med å fortelle historien, var det en retning de begynte på, men gikk en helt annen vei midtveis uten å gjøre noen endringer? Hele poenget rundt spillet og historien er at det skal være skummelt, den lille frykten om at noe skulle skje konstant, at det skulle skje noe skummelt rundt hvert hjørnet eller i speil var der konstant når jeg spilte Man of Medan. Sånn var det ikke i Little Hope, historien og presentasjonen var ikke noe skummel. Men det de skal ha, er at spillet er proppfull av det vi kaller for en god gammeldags “jumpscare” for det er det ikke manko på. Uten å røpe for mye, så er det liten jente som popper frem hele tiden for å dra oss tilbake til 1600 tallet for å fortelle sin historie på den tiden. Og den forbanna ungen dukker opp hylende og rett i ansiktet ditt hele tiden… Så det skal de ha, de får til “jumpscares” men generelt så var ikke spillet skummelt, det føltes mer ut som et drama/thriller historie. Men de skal ha tommel opp for plott tvisten jeg fikk som avslutning første gangen jeg spilte gjennom historien.

Får grøsninger bare å se på dette bilde

For det har seg slik med denne spillserien at historien kan ende på så mange forskjellige måter, alt av dine avgjørelser og om du rekker å trykke på alle knappene som dukker opp har en påvirkning på historien. Nå vet ikke jeg om jeg begynner å bli gammel eller ei, men jeg følte at disse “quicktime event” altså når knappene du skal trykke på dukker opp, kom og gikk så ufattelig fort. Det ga selvfølgelig et stressmoment, men hallo, noen ganger så følte jeg at det kanskje var unødvendig med så kort tid. En annen ting jeg vil trekke litt ned på er kamerakontrollene og AI.

Kamera kontrollene var ekstremt kronglete å kontrollere. Det er satt opp statiske som regel, men når du først kunne styre de så var de tunge å bruke. De “fastmonterte” kameraene, spesielt når det ble bytte mellom forskjellige gjordet at det å bevege karakterene var kronglete og gjorde at jeg satt meg fast i ny og ne. Og det er også et irritasjonsmoment, for jeg satt meg fast konstant i de andre karakterene. De var konstant i veien, blokkerte veien jeg skulle gå også videre.

Selv om Little Hope kanskje ikke var like skummelt som Man of Medan, så synes jeg fortsatt at spillet var underholdene og historien til en viss grad var interessant. Var bare synd at potensiale for historien er der, men den ble kanskje ikke helt fortalt på en god nok måte.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.

  • Historie 6
    6/10
  • Grafikk 7
    7/10
  • Gameplay 7
    7/10
  • Kontrollere 7
    7/10
  • Musikk/Lydspor 8
    8/10
  • Gjenspillingsverdi 8
    8/10

Oppsummering

The Dark Pictures Anthology: Little Hope føles kanskje som et lite steg tilbake enn det de klarte å gjøre med Man of Medan. Men det er fortsatt underholdene og har sine øyeblikk av gode “jumpscares”. Er du glad i historiedrevne skrekkspill der dine avgjørelser påvirker historien så er Little Hope verdt din tid.

Overall
7.17/10
7.17/10
Sending
User Review
0 (0 votes)

Pros

  • En del “jumpscares” 
  • Grafikken holder seg god enda
  • Handlingene dine har påvirkning på historien som synes 

Cons

  • Er desverre ikke like skummelt som forgjengeren
  • Kan være litt vanskelig å følge med på historien
  • Kronglete kamera kontrollere og AI som er for det meste i veien
%d bloggers like this: