Infliction: Extended Cut – Anmeldelse

Det er én sjanger jeg ikke liker, og det er skrekkspill. Hvorfor? Fordi jeg ofte synes det blir for mange billige “jumpscares” i slike spill. Svært få spill i skrekk-sjangeren er egentlig ordentlig skumle, men de mange ‘jumpscarene’ gjør at jeg heller velger å styre unna disse til fordel for spill som skaper genuine opplevelser. Infliction klarer til en viss grad å gjøre spillet spennende uten for mange jumpscares, men kommer til kort når det gjelder 2020-standarden.

Navn: Infliction: Extended cut
Utvikler: Caustic Reality
Utgiver: Blowfish Studios
Lansert: Nintendo Switch: Juli 2020, opprinnelig lansert Oktober 2018
Tilgjengelig på: PC, Xbox One, PlayStation 4, Nintendo Switch
Omtalt på: Nintendo Switch
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Allerede fra starten av, begynte jeg å frykte at det kom til å bli et spill med masse jumpscares. Heldigvis, ble jeg positivt overrasket av hvordan denne forventningen rett og slett skyldtes at selve atmosfæren til spillet la opp til at du hele tiden ville frykte noe rundt neste hjørne.

Historien går minner litt om “Groundhog-day”, for de av dere som ikke har sett denne så handler dette om en mann som gjenopplever den samme dagen om og om igjen til han finner den rette veien å komme seg ut av mønsteret på. Infliction har litt samme preg, og mesteparten av historien tar plass i det samme huset, uten at jeg føler at dette ødela historien på noen som helst måte.

Det hele starter ganske uskyldig: Du har fått en telefon fra den stressede konen din på flyplassen som har glemt flybillettene hjemme, og du må finne disse. Dette utvikler seg etterhvert til en mørk og ganske trist historie som omhandler alkoholisme, samlivsbrudd, og ikke minst: En ånd som har tatt feste i boligen.

Spillet går ut primært ut på å bli kvitt denne ånden ved å finne forskjellige ting i huset og andre steder, samtidig som du må prøve å gjemme deg for denne ånden som hele tiden er ute etter å ta deg. Det skal nevnes at dette med å gjemme seg er noe jeg ikke visste om før på slutten av spillet, så jeg vet ikke helt hvordan (eller om) denne mekanikken virker på de tidligere områdene.

Samtidig som du går på jakt etter disse gjenstandene, kan du også finne gjenstander i huset som vekker minner. Dette syntes jeg var en fantastisk måte å bli bedre kjent med aktørene på, uten å føle at jeg ble påtvunget til å gjøre dette. Faktisk, er det nesten ingen gjenstander i spillet du ikke kan plukke opp og undersøke nærmere, noe som gjør det til tider fryktelig vanskelig å vite hva det faktisk er du ser etter.

Et av de virkelige store problemene med spillet ligger i at det er alt for mørkt. Store deler av tiden går du rundt med en lommelykt, og til tross for at jeg forstår hensikten med dette, blir spillet så mørkt at det er vanskelig å orientere seg rundt. Til tider var det faktisk dette som gjorde at jeg skrudde av spillet, fordi jeg ikke klarte å finne gjenstander som lå rett foran nesen på meg.

I tillegg er alle figurene voksdukke-aktige. For meg virker det som at de har hatt masse fokus på å sørge for gode detaljer i spillet med alt fra maleriene på veggene til tv-showet du kan se på på tv-en i stuen. Dessverre glemte de å legge fokus på selve figurene, som dermed ikke virker skremmende…heller malplasserte der de dukker opp fra tid til annen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Skrevet av: Daniel Aass Bredesen
Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.