Twin Mirror – Anmeldelse

Twin Mirror er ett spennende psykologisk thrillerspill som ved sine mange valgmuligheter, interessant “Mind Palace” og gode dialoger gir deg så mye mer enn du skulle tro i ett spill, og du vil komme til å sitte å kose deg i mange timer når du først setter deg ned.

Navn: Twin Mirror
Utvikler: Dontnod Entertainment
Utgiver: Dontnod Entertainment, Bandai Namco Entertainment, Namco Bandai Games America Inc.
Lansert: 01.12.2020
Tilgjengelig på: PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X/S, PC (Epic Games)
Omtalt på: PlayStation 4
Fått via: Vi har fått en kode av dette spillet fra utgiver eller PR selskap for å kunne skrive en anmeldelse.

Når jeg først startet opp spillet og bega meg ut på historien var noe av det første jeg sa at dette var så utrolig likt Life is Strange, noe som ikke er så rart siden det er samme utviklere. Når det er sagt, så er Twin Mirror et utrolig spennende spill med en meget interessant historie. Man spiller som Sam Higgs, en tidligere etterforskende journalist som vender tilbake til hjembyen sin Basswood, etter at hans bestevenn lider en tragisk død.
Uten å røpe for mye så finner Sam fort ut at det ligger mer bak den lille byen enn han først trodde, og han blir nødt til å velge mellom hans ønske om å finne ut sannheten eller ønsket om å gjøre opp med de nærmeste.

Med veldig mange filmsekvenser gir dette en mer indikasjon på at det virker mer som en interaktiv tv serie fremfor ett spill, men disse sekvensene er virkelig underholdene, holder nysgjerrigheten din ved like og gir mange ledetråder på hvordan du selv kan forme spillet til det du selv har lyst til. For du vil komme over en masse valgmuligheter fremover. Noen er litt åpenlyst på hva du kan svare, og noen ganger så vil du sitte å le litt for deg selv (slik at samboeren din ler litt av deg igjen).
Kort tid uti spill merket jeg fort en ting som jeg skjønte kom til å irritere meg mer enn at jeg satt i sofaen å spilte på TV-en, og det var nemlig at det kan være vanskelig til tider å få karakteren til å fokusere på funksjoner. For eksempel brukte jeg nærmest 5 minutter ved å gå rundt meg selv (Sam Higgs), vri hodet opp og ned bare for å få frem X-knappen for å snakke med en annen person! Det kan likegodt være at jeg selv ikke er verdensmester med en kontroller, men det var temmelig kjedelig å sitte å småsnakke til selv om at man må bare vri litt til så går det.
Men ser man bort fra kontroller-trøbbel til undertegnende, så kan man jo dra frem at grafikken i spillet er temmelig bra, og stemmeskuespillet er virkelig en ting de har jobbet med. Spesielt likte jeg personlig “The Double”, en representasjon av seg selv som bare Sam kan se. Denne karakteren hjelper deg til å ta i bruk en del “pust og tenk” teknikker som man ville gjort i virkeligheten ved ett panikkanfall, og måten han snakker til deg på gir deg en god indikasjon på at dette her, DET får du til!

Spillet har en rørende side når man møter andre personer i spill og man kan velge, (det er veldig mange valg i dette spillet), om man vil hjelpe dem på den ene eller andre måten. Spillet treffer noen sentimentale punkter hos meg som gjør at jeg ikke klarer å se vekk ifra å hjelpe dem på den måten jeg ville gjort i virkeligheten, men det går fint siden muligheten for å spille igjen å ta andre valg er der.
Når man kommer til de delene hvor man har mulighet til å entre “Mind Palace”, så får man seg litt av en opplevelse. Dette er det stedet hvor Sam drar når han skal prøve å forstå enten en ledetråd eller en hendelse.

Personlig har jeg tidligere aldri klart å fullføre “storyspill”, men denne gangen har jeg sittet klistret til TV-skjermen fra starten av, og jeg har blitt så engasjert at jeg MÅ bare spille ferdig denne gangen! Til og med flere ganger slik at jeg kan teste ut andre valg som jeg kanskje har angret på at jeg har gjort.

Lurer du på hvordan vi setter score på spillene vi anmelder? Da kan du sjekke ut vår anmeldelse policy her.